Denne våren satte jeg meg et tydelig mål: Jeg skulle dokumentere årets tiurleik og orrfuglleik i høyfjellet. Planen var klar, utstyret var pakket, og forventningene var høye. Jeg hadde sett for meg myrflater badet i blåtime-lys, fugler i silhuett og det karakteristiske spillet som fyller morgentimene. Men naturen hadde andre planer.
Området jeg jobbet i består av store myrområder, og med min erfaring var jeg sikker på at orrfuglene ville spille nettopp der. Jeg brukte tid på å lytte, speide og forsøke å triangulere lydene i det svake morgenlyset. Men hver gang jeg trodde jeg nærmet meg, virket det som om spillet flyttet seg. Det var som å jage et ekko.
Til slutt fant jeg orrfuglleiken – men ikke der jeg hadde forestilt meg. I stedet for myra, satt de oppe på en kolle, høyt og åpent, et sted jeg aldri ville gjettet. Etter all min kunnskap spiller orrfuglen på myrer, men denne gjengen hadde tydeligvis valgt sin egen vri.
Og som om ikke det var nok: Da jeg endelig fant leiken, var høneuka allerede over. Det var stille. Ingen høner, ingen intensitet, bare hannfugler som spilte halvhjertet og uten den energien som gjør leiken så spektakulær. Jeg var rett og slett for sent ute.
Prosjektet ble ikke slik jeg hadde planlagt. Jeg fikk ikke de bildene jeg drømte om. Men jeg fikk noe annet: en påminnelse om at naturfoto aldri er forutsigbart. At selv når man tror man kjenner arten, terrenget og timingen, kan naturen overraske – og noen ganger sende deg hjem med mer lærdom enn bilder.
Noen prosjekter lykkes. Andre lærer deg å prøve igjen.